Her kommer et eget innlegg om familien jeg bodde hos først, for nå har jeg nemlig byttet vertsfamilie. Warning: veeldig langt innlegg! Skriver en kort oppsummering på slutten for deg som ikke gidder å lese alt (altså alle mine lesere, ca)(skrev det første før jeg flyttet, så det er skrevet i nåtid i stedet for fortid)
Familien jeg bor hos er originalt Filippinsk, men de har bodd her i ni år. Jeg har tre vertssøstre på 5, 10 og 14 år. De er utrolig sjenerte (eller bare redd for meg) og jeg har ikke snakket med dem enda, siden det virker som de unngår/overser meg (om det i det hele tatt er mulig i dette lille huset). Begge vertsforeldrene mine er sykepleiere, og det er alltid en av dem som er hjemme og passer huset.
Da jeg først møtte dem etter reisen og de kjørte meg hjem var de veldig vennlige, de var hjelpsomme og søte. Jeg snakket med vertsmoren etterpå og hun sa at jeg skulle føle meg som hjemme og bare spørre om jeg lurte på noe, og hun sa at jeg ikke hadde noen innetid så lenge jeg sa ifra, og jeg kunne ha venner på besøk og hun ga meg noen tips for å spare penger og litt sånn.
Neste morgen skulle jeg på omvisning, så jeg sto opp, og vertsmoren min laget frokost til meg; typisk English Breakfast; med tomatbønner, pølse og crossaint. Jeg er egentlig ikke så glad i varm mat til frokost, men det var jo helt greit, for all del. De har tre steder i huset de bruker å spise; på kjøkkenet, i spisestuen eller i stuen. Jeg ble satt i spisestuen, mens de spiste i stuen. Dette synes jeg var litt rart, men jeg tenkte det kanskje var fordi jeg ikke skulle føle meg ukomfortabel. Hun laget meg lunch også, og jeg dro til omvisningen i Cambridge (legger ut bilder senere). Jeg spiste ute den kvelden, og kom hjem sent, så jeg gikk rett og la meg.
Neste morgen fikk jeg karamellisert cornflakes til frokost (nesten kvalmende søtt), mens de spiste noe alá det jeg fikk den forrige dagen, og vertsmoren min sa at om jeg ville ha lunsj måtte jeg kjøpe brød og pålegg selv, og lage den dagen før, og det gjaldt også hvis jeg ville ha noe annen mat enn frokosten og middagen de gav meg. Jeg spiste alene denne dagen også, nå satt de meg ved spisebordet, lukket døren og spiste i stuen. Allerede på dette tidspunktet følte jeg meg som en skikkelig outsider i familien, til overs. Denne dagen spiste jeg middag ute, for jeg ville rett og slett ikke hjem til det huset og familien. Senere dro jeg bare innom for å skifte, og så dro jeg ut med resten av klassen.
Dagen etter der igjen, altså mandag, fikk jeg to toastskiver med en smørklatt på til frokost, mens de lagde seg noe annet varmt, jeg orket egentlig ikke bry meg. Og de brydde seg ikke om meg heller; de snakket ikke til meg, så nesten ikke på meg, og jeg var egentlig bare som en slags fremmed som fikk mat. Jeg dro på skolen, og senere kom jeg hjem en tur og hadde med meg Nora, for vi skulle bare hente et ark som jeg hadde glemt, og som var veldig viktig. Vertsfaren var hjemme, og han sa ingenting, men når jeg kom hjem på kvelden så sa han til meg at jeg ikke fikk ha venner på besøk, "definitely no boys, and no girls", og at jeg ikke kunne komme hjem så veldig sent. Altså hadde reglene nå endret seg, plutselig, og nå var jeg helt sikker: jeg MÅTTE flytte, komme meg vekk derifra. Neste morgen, altså i går, dro jeg på skolen og snakket jeg med hun som har med vertsfamilier å gjøre, Carol, og jeg fikk fortalt henne om situasjonen min. Hun begynte å lete etter ny familie, og i dag fikk jeg vite hvem jeg skulle bo hos. Det var så rart å prøve å være hyggelig mot vertsfamilien når jeg visste at jeg skulle flytte, men ikke de, for jeg hadde vært sikker på at jeg kom til å flytte fra dag to, jeg bare prøvde å gi dem en sjanse først. They blew it. I dag til frokost fikk jeg forresten bare ett egg, alene, til frokost, som jeg ikke engang liker, men jeg spiste det opp for å være høflig (og for å bli mett). Jeg hadde dødd av sult om jeg skulle fortsatt å bo der.
Jeg kom hjem klokken fem for å pakke tingene mine, og klokken seks kom en taxi for å hente meg. Jeg kan ikke engang beskrive hvor sur vertsmoren min var. Hun viste ingen interesse for å hjelpe meg, så ikke på meg. Jeg bodde i andreetasjen, og det var en lang, smal, trapp der jeg måtte bære ned kofferten min helt selv, og den veide omtrent 35 kilo. Jeg holdt på å falle flere ganger, men hun så ikke på meg engang, men det så ut som hun nøt å se meg slite. Når jeg hadde båret alle tingene mine ned spurte hun hvor nøkkelen var, og jeg sa at den lå oppe på skrivebordet mitt. Det hadde tatt henne 30 sek å hente den, men nei, jeg måtte gjøre det for henne, og hun så ikke på meg i det hele tatt. Jeg er så glad for at jeg er kommet meg bort derifra...
Måltid "med" familien: (hehe, gøy i paint... ikke ta dette seriøst)
Oppsummering:
SYKT LITE HUS, CRAPPY MAT, FOLK SOM GA BLAFFEN I MEG, IKKE NOE PRIVATLIV, BESØKSFORBUD, UTFRYSNING, IKKE NOE PLASS!
Og nå er det ute av verden, jeg driter i den familien nå, de eksisterer ikke lenger for meg! Den nye familien er bare helt fantastisk, som en drøm! Iallefall det inntrykket jeg har nå, hehe, har jo bare vært her et par timer! Men vertsmoren er så utrooolig koselig, vi satt og pratet kjempelenge og drakk te, og hun har en sønn på 5 år som er supersøt, han hadde på seg Toy-Storykostyme, og jeg tror han og jeg blir veldig gode venner! Det håper jeg da, iallefall! Vertsfaren kom hjem nå nettopp, har hilst på ham,og han virker veldig hyggelig! Han skal faktisk kjøre meg til skolen i morgen, og hente meg! Og så skal de hjelpe meg med å finne en billig sykkel, de vet hvor man skal lete! De virker bare som et utrolig søtt par! Eneste minus er at de har to katter, siden jeg er allergisk, men tar jeg medisinen min og passer på at de ikke er på rommet så går det helt supert!
Og ROMMET MITT er bare fantastisk!! Trippelt så stort som det forrige, med walk-in closet, TV, deilig seng og rett og slett mer privatliv! (se bilder neste innlegg) I det forrige huset kunne de høre hvert skritt jeg tok, så jeg følte at jeg måtte sitte helt stille og holde kjeft når jeg var der. Altså, jeg ville ikke være hjemme. NÅ VIL JEG DET! Jeg kan ikke engang beskrive min lykke, min glede. Alt jeg kan si er at jeg kan ikke slutte å smile. Jeg skjønner først nå hvor ille jeg hadde det. Jeg er kommet til himmelen.
(og ja, jeg vet dette innlegget ble litt kjedelig med så mye tekst og lite bilder, men er liksom ingen bilder jeg kunne satt inn her.. Snart kommer masse bilder fra Cambs ut på bloggen, gled deg! : D)
Neste morgen fikk jeg karamellisert cornflakes til frokost (nesten kvalmende søtt), mens de spiste noe alá det jeg fikk den forrige dagen, og vertsmoren min sa at om jeg ville ha lunsj måtte jeg kjøpe brød og pålegg selv, og lage den dagen før, og det gjaldt også hvis jeg ville ha noe annen mat enn frokosten og middagen de gav meg. Jeg spiste alene denne dagen også, nå satt de meg ved spisebordet, lukket døren og spiste i stuen. Allerede på dette tidspunktet følte jeg meg som en skikkelig outsider i familien, til overs. Denne dagen spiste jeg middag ute, for jeg ville rett og slett ikke hjem til det huset og familien. Senere dro jeg bare innom for å skifte, og så dro jeg ut med resten av klassen.
Dagen etter der igjen, altså mandag, fikk jeg to toastskiver med en smørklatt på til frokost, mens de lagde seg noe annet varmt, jeg orket egentlig ikke bry meg. Og de brydde seg ikke om meg heller; de snakket ikke til meg, så nesten ikke på meg, og jeg var egentlig bare som en slags fremmed som fikk mat. Jeg dro på skolen, og senere kom jeg hjem en tur og hadde med meg Nora, for vi skulle bare hente et ark som jeg hadde glemt, og som var veldig viktig. Vertsfaren var hjemme, og han sa ingenting, men når jeg kom hjem på kvelden så sa han til meg at jeg ikke fikk ha venner på besøk, "definitely no boys, and no girls", og at jeg ikke kunne komme hjem så veldig sent. Altså hadde reglene nå endret seg, plutselig, og nå var jeg helt sikker: jeg MÅTTE flytte, komme meg vekk derifra. Neste morgen, altså i går, dro jeg på skolen og snakket jeg med hun som har med vertsfamilier å gjøre, Carol, og jeg fikk fortalt henne om situasjonen min. Hun begynte å lete etter ny familie, og i dag fikk jeg vite hvem jeg skulle bo hos. Det var så rart å prøve å være hyggelig mot vertsfamilien når jeg visste at jeg skulle flytte, men ikke de, for jeg hadde vært sikker på at jeg kom til å flytte fra dag to, jeg bare prøvde å gi dem en sjanse først. They blew it. I dag til frokost fikk jeg forresten bare ett egg, alene, til frokost, som jeg ikke engang liker, men jeg spiste det opp for å være høflig (og for å bli mett). Jeg hadde dødd av sult om jeg skulle fortsatt å bo der.
Jeg kom hjem klokken fem for å pakke tingene mine, og klokken seks kom en taxi for å hente meg. Jeg kan ikke engang beskrive hvor sur vertsmoren min var. Hun viste ingen interesse for å hjelpe meg, så ikke på meg. Jeg bodde i andreetasjen, og det var en lang, smal, trapp der jeg måtte bære ned kofferten min helt selv, og den veide omtrent 35 kilo. Jeg holdt på å falle flere ganger, men hun så ikke på meg engang, men det så ut som hun nøt å se meg slite. Når jeg hadde båret alle tingene mine ned spurte hun hvor nøkkelen var, og jeg sa at den lå oppe på skrivebordet mitt. Det hadde tatt henne 30 sek å hente den, men nei, jeg måtte gjøre det for henne, og hun så ikke på meg i det hele tatt. Jeg er så glad for at jeg er kommet meg bort derifra...
Måltid "med" familien: (hehe, gøy i paint... ikke ta dette seriøst)
Oppsummering:
SYKT LITE HUS, CRAPPY MAT, FOLK SOM GA BLAFFEN I MEG, IKKE NOE PRIVATLIV, BESØKSFORBUD, UTFRYSNING, IKKE NOE PLASS!
Og nå er det ute av verden, jeg driter i den familien nå, de eksisterer ikke lenger for meg! Den nye familien er bare helt fantastisk, som en drøm! Iallefall det inntrykket jeg har nå, hehe, har jo bare vært her et par timer! Men vertsmoren er så utrooolig koselig, vi satt og pratet kjempelenge og drakk te, og hun har en sønn på 5 år som er supersøt, han hadde på seg Toy-Storykostyme, og jeg tror han og jeg blir veldig gode venner! Det håper jeg da, iallefall! Vertsfaren kom hjem nå nettopp, har hilst på ham,og han virker veldig hyggelig! Han skal faktisk kjøre meg til skolen i morgen, og hente meg! Og så skal de hjelpe meg med å finne en billig sykkel, de vet hvor man skal lete! De virker bare som et utrolig søtt par! Eneste minus er at de har to katter, siden jeg er allergisk, men tar jeg medisinen min og passer på at de ikke er på rommet så går det helt supert!
Og ROMMET MITT er bare fantastisk!! Trippelt så stort som det forrige, med walk-in closet, TV, deilig seng og rett og slett mer privatliv! (se bilder neste innlegg) I det forrige huset kunne de høre hvert skritt jeg tok, så jeg følte at jeg måtte sitte helt stille og holde kjeft når jeg var der. Altså, jeg ville ikke være hjemme. NÅ VIL JEG DET! Jeg kan ikke engang beskrive min lykke, min glede. Alt jeg kan si er at jeg kan ikke slutte å smile. Jeg skjønner først nå hvor ille jeg hadde det. Jeg er kommet til himmelen.
(og ja, jeg vet dette innlegget ble litt kjedelig med så mye tekst og lite bilder, men er liksom ingen bilder jeg kunne satt inn her.. Snart kommer masse bilder fra Cambs ut på bloggen, gled deg! : D)
0 ord:
Legg inn en kommentar